Er ”Guds menighet er jordens største under”

-- eller er den jordens største plunder?
Mange sitter med negative menighetserfaringer, og mange kristne avskyr menighetsliv fordi de erblitt såret og skadet i menighetspraksis som ikke har bygget på Bibelens ord.
I våre dager snakkes det mye om menighetsbygging og lederutvikling. Sikkert viktig det meste, men har vi noen gang tenkt over hvem som skal bygge menigheten og hvem sin menighet er det vi bygger? ”Vår menighet,” sier vi med stolthet, men er det nå slik at det er vår menighet? ”Vi skal bygge menigheten,” sier vi også, men er det vi som skal bygge menigheten? For å finne ut av dette må vi jo gå til Guds Ord. Hva sier Bibelen?

Jesus sier i Matt 16:18 Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Her sier Jesu fire viktige ting:

Jeg vil våge den påstanden ut fra Guds Ord at ledere eller andre ikke er kallet til å bygge menigheten. Det er en missforståelse og tro at ledere skal være åndelige byggmestere. Å tilrive seg denne posisjon er ikke noe mindre enn et svik mot menighetes eier og byggmester Jesus.

Vårt kall er derimot å tjene menigheten med de gavene Gud har lagt ned i oss, og hjelpe de hellige til å komme ut i Guds fulle potensial.

Ef 4:11-12 Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og
lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,

Det er faktisk Gud som setter i menigheten mennesker som han har utrustet med åndelige gaver, for at de skal tjene med Guds utrustning der. Vi ledere kan ikke forvalte de menneskene som vi er ledere for etter vår egen tanke og vilje, og på den måten bestemme over menigheten. Vi kan altså ikke bestemme over menigheten og si at den kan vi bruke og den kan vi ikke bruke. Vi kan altså ikke bestemme hvem i menigheten som kan bruke de gavene Gud har utrustet med, og hvem som ikke får bruke dem.
Vår oppgave er å hjelpe den enkelte inn i tjeneste utefra den enkeltes utrustning og kall. (1. Kor 12. 14-27)

Riktig nok er vi satt til å veilede, tilrettevise og oppmuntre. Vår alles oppgave er å være levende steiner i et  åndelig byggverk. Steiner som er villige til å bli formet av byggmester Jesus, og at vi er villige til å finne den plassen i byggverket som han bestemmer.  Også ledere er steiner og ikke bygningsmenn.

Ef 2:21- 22. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham
blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

”Lar vi tradisjon og sedvane være det som leder oss,
- blir menigheten et museum for fortidens vekkelser,
mer enn en fødestue for åndelige barn.”

Å lede en menighet er en hårfin ballansegang mellom det å ta hensyn til tradisjon og sedvane, og det å leve i fornyelse og lede etter Åndens stemme. Gode vaner må fremelskes og oppmuntres, men vaner og tradisjoner må ikke erstatte Åndens ledelse.

Alt som har liv i seg vokser. Alle menigheter som har Jesu liv i seg vokser. Betyr det at alle menigheter som ikke vokser ikke har Jesus liv i seg? Ikke nødvendigvis. Vokster kan hindres. Om du legger en steinplate på plenen i begynnelsen av sommeren, og lar den ligge 2-3 måneder vil du se at det er tilsynelatende dødt under. Løfter du steinen bort, tar det bare kort tid før livet igjen begynner å spire frem.

Jeg tror at dersom vi ledere er mer fokusert på å la oss lede av Ånden, enn vi er opptatt av å styre og kontrollere, vil menighetslivet snart blomstre. Ber vi samtidig Gud vise oss veksthindringene i menighetene, så vi kan fjerne dem, vil vi se en vesentlig forskjell. Hva er veksthindringer? Uoppgjort synd, stolthet og hovmod. Det kan også vere at ledere har fart frem med hardhet og arroganse. Videre er det veksthindringer når personer bekler åndelige posisjoner de ikke er utrustet til. Feil holdinger til andre kan også hindre voksteren. Også døde tradisjoner og feil forståelse av Bibelen er veksthindringer som hindrer livet å vokse frem. Så sant menigheten har Jesus som byggherre og eier vil den vokse. Om vi tilrøver oss kontrollen og kaller menigheten for min eller vår menighet, setter vi Jesus utenfor, og voksteren vil utebli.

Laodikeamenigheten i Johannes åpenbaring 3
var nok perfekt i egne øyne, men Jesus var satt på utsiden. De var så dyktige at de klarte deg uten
Åndens ledelse. Vi har en tradisjon av å ville styre hvem som skal fungere og hva som skal skje, men Herren har ikke kallet oss til det. Vår oppgave som ledere er å elske fram det Gud har lagt i den enkelte, vere tilsynsmenn og tjenestegaver som er opptatt med å få frem hele Guds potensial i den enkelte.
Hva har du i hjertet? Om vi som ledere kunne bli flinkere til å samtale og lytte til menighetens medlemmer ville vi se en større trivsel og engasjement. La oss spørre den enkelte: Hva har Jesus lagt ned i ditt hjerte? Hva er din brann, lidenskap eller byrde? Ut fra svarene må vi da hjelpe den enkelte til å komme ut i
tjeneste på rett plass.

Under et besøk i Texas i USA for noen år siden fikk vi overvære et møte for nye medlemmer i en
baptistmenighet på 12 000 medlemmer. Hovedpastoren tjente bokstavelig talt ved bordene og hadde
en introduksjon der han sa følgende. ”Vi er alle lemmer på Jesu legeme, dere er like viktige som meg. Nå er jeg hovedpastor, men det er like viktig at dere finner deres plass i fellesskapet.” Deretter delte han ut et skriv der 300 ulike tjenester var opplistet og han fortsatte: ”Om dere ikke finner det dere brenner for på listen, så kom til en av oss pastorene, så vil vi hjelpe deg å starte en tjeneste etter det du har i hjertet.” Det er kanskje unødvendig å si at den menigheten oppleve vekst. Noe av menighetens vekstprinsipp finner vi i

Ef 4:16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter
den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse
i kjærlighet.

En fellesnevner for menigheter som ikke vokser er at mange medlemmer ikke er i funksjon med de gaver og utrusning Gud har gitt den enkelte. Når menigheter starter nye tiltak skjer det ofte utefra hva som er behovet der og da. Så får en folk til å fylle plassene enten frivillig eller ved ”beordring”.
Det er egentlig en feil måte å starte virkegrener på. Ja, men hvordan skal vi ellers få startet det vi trenger? Be høstens Herre om å drive arbeiderne ut til sin høst. Med Jesus som byggmester vil han sørge for å sende inn i menigheten de gavene menigheten trenger.
” Og Gud satte i menigheten……” Om vi kunne begynne på rett måte ville vi få mange flere tilfredse medlemmer som tjener Gud etter det kall, gaver og utrustning de har, fremfor å bli plassert inn i noe de ikke er kallet til.

Hva gir menighetsvekst?
Ef 4:15-16 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus.
Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den
virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse
i kjærlighet.

Legemet holdes sammen ved hvert støttende band som er den virksomhet/oppgave som er tilmålt hver enkelt. Og slik vokser det sin vekst står det. Dette stemmer med observasjoner gjort i mange menigheter som ikke vokser. Det som er gjennomgående er at det er få i tjeneste, og mange som ikke har noen oppgaver.

Lar vi Jesus vere byggmesteren, og menighetens rettmessige eier, og er opptatt med å oppmuntre hverandre til å komme ut i det Jesus har lagt ned i den enkelte sitt hjerte, vil folk trives i menigheten. Medlemmer som lever i tett relasjon med Jesus, er tilfredse i tjenesten, blir lykkelige kristne er smittsomme med Jesus. Folk som trives har en tendens til å dele med andre det de er fornøyde med, og slik vokser menighetens sin vokster.

Frank Håvik